Første gangen jeg løy om hva jeg spiser

Joda, jeg var i byen, altså i trondheim for ca. 2 uker siden.

Jeg var der på en kontroll etter slankeoperasjonen. Skulle gå på vekta, for å se hvordan det gikk.

Jeg viste veldig godt hvordan det gikk. Er det noe jeg vet.... så er det hva jeg veier. Så jeg viste at den ikke hadde gått opp. Sist jeg var der, ville di jo helst ikke se at jeg gikk ned mer. Så skryt var det ikke å få da denne jenta gikk på vekta. Men kan ikke si at jeg skjemtes heller. Jeg er jo glad for å gå ned.

Ja i mitt syke hode.

Man kommer inn på kontoret der ernæringsfysiologen holder til. Etter at man har tatt vekt sjekken. Så ble det nå en del spørsmål da, anngående dette med maten.

Hodet mitt vil gjerne si det som det er, inni der roper jeg. Men ut munnen kommer det noe helt annet. Jeg ser hun noterer mens jeg forteller hva jeg spiser, på en "vanlig" dag. På papiret ble det jo masse så klart. Men jeg vet jo innerst inne at det hun skriver, det er langt i fra sannheten.

Jeg får ikke i meg halvparten av det jeg har sagt en gang. Kjenner jeg blir kvalm bare av å tenke på hva jeg har gjordt. Men gjør jeg noe med det. NeI !

Tenk at jeg kunne lyve sånn. Jeg som ikke kan fordra at folk lyver ! Hvorfor gjorde jeg det ? Aner ikke..... jeg gjorde det !
                      GALSKAP !

Er det virkelig den muren som beskytter meg sånn ?
Er den virkelig så sterk ?

Tenk at den virkelig kan få meg til å gjøre noe sånt. Sykt..... I stede for å få meg til å si det som det er.

Et lite oppmuntrings bilde eller to må vi ha nå <3 på meg blir det en fjelltur nå.

Funnet tilbake til foto gleden

Nå har jeg slitt i mange mange uker, med å finne noe å glede meg over.

Jeg har liksom bare forsvunnet mer og mer inn i min egen bobble i det siste, glemt å leve. Jeg som bestandig har vert så full av liv, og glede.

Jeg har vert så tappet for krefter, så innmari tom. Har ikke klart å se det fine rundt meg. Kun det gråe og triste.

Tom å sliten er jeg for så vidt enda. Men noe er og føles litt annerledes.

Jeg oppdaget til min glede, at noe føltes godt i dag. Ja da jeg var på den ene fjelltoppen, og formelig dansa ned den ene stia etter den andre.

Jeg måtte stoppe opp litt, å tenkte. Jeg føler meg jo glad, jeg føler noe...... noe jeg ikke har gjordt på lenge. !!!!!!!

Telefonen har vert oppe masse og mange bilder har blitt tatt. Jeg som ikke har rørt kameraet på lange tider.

Noe skjer, jeg føler meg bedre. Ja gladere. Ikke fult så trist. Håper bare det ikke er bare for en periode. Som det har vert så mange ganger før.

Er jo ikke sånn å forstå at man er frisk. Mat problemene og trim manien er der enda, men jeg føler i det minste igjen.

Det var en liten positiv ting som har skjedd i dag.

Nå blir det bilde resultatene for i dag.

Resten må jeg spare til en annen dag. Ha en fin dag videre alle sammen. Å så håper vi at dette varer.

Noe å se frem til, og glede seg over

Man må ha noe som man kan se frem til, i en litt vanskelig hverdag. Noe å glede seg til.

Jeg gleder meg ikke til en bursdag om noen dager, med kaker og greier.

Så derfor har vi heller bestemt oss for, og planlagt en koselig hotell overnattings helg tur. Med konsert å greier.

Ja det gleder jeg meg faktisk til. Noen dager til enda, men noe å se frem til. Dagene går så mye fortere, og ikke minst bedre når man gleder seg til noe. Noe annet å fokusere på.

Skal bli godt å gjøre noe annet. Riste løs det "lange" håret.

Ja ikke sant.... vifte med di små, pistrete fjonene jeg har igjen på hode. Ikke hver dag vi unner oss sånne dager vi voksne. En DATE. Ja det var jaggu ikke noe for tidlig. Tror det bare er en hel evighet siden sist. Bare oss to <3 å som jeg gleder meg.

Me and you. Love you snuppen <3

Bh gjerdet, støtte en god sak

Dette er noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Å når mannen i huset sier at nå kjører vi oss en tur, så gjorde vi det.

En søndagstur litt utenom det vanlige.

Vi tok oss tiden til å dra på Grandan Ytre Gård, i leksvik i Nord-Trøndelag i dag.

Denne mannen fikk sin ide da di var på besøk i island. Da han kjørte forbi et sånt gjerde.

Han gjennomførte denne gode planen, i Leksvik på sin egen gård.

Nå har vi endelig fått til å ta turen dit selv. For å gi vår støtte til brystkreftsaken.

Gjerdet blir stående ut denne måneden.

Ta gjerne turen dere også <3

Brevet fra jenta mi

Det skal sies, at når man har vert borte en hel dag. Og kommer hjem til et sånt brev, som ligger i gangen å venter på seg.

Da kom tårene for alvor. Går det ann å få noe finere. Alle disse dyre tingene man går å drømmer om å kanskje ønsker seg, betyr ingenting i forhold til et sånt brev. Det varmet mamma hjertet skikkelig.

Det må da bety at jeg gjør noe riktig, gjør det ikke ?

Er jo veldig ofte i det siste at jeg har tenkt.... at ungene skulle hatt en mor som kanskje er litt bedre for dem. En som klarer litt mer enn det jeg gjør.

Men jeg er meg og jeg gjør da mitt aller beste. Og håper at di liker den mammaen jeg er for dem.

Jeg er...........en god mor som stiller opp med gode ord og oppmuntring når di trenger det. En god mor som trøster dem når di er syke. En god mor som leker med dem, når hun klarer det. En god mor som sier unnnskyld, når hun er litt sliten og kanskje har vert litt krass i stemmen sin.

Det er ingenting som slår den (hive seg rundt halsen kosen) små lubbne barnehender som trykker deg inntil seg, og en barnestemme som sier. Gla i deg mammaen min.

     Lykkelig barnelatter, lek og morro.

         Elsker dere ungene mine  <3

Slankeoperasjon

Ja hvorfor tok jeg det valget ?

Etter mange år som jojo slanker, sier det til slutt stopp. Man gjør alt rett i forholdt til trening og kosthold, klarer å gå ned en 10-15 kilo. Ja kanskje mer også.

Men så tung som jeg var, så klarte ikke kroppen min mer til slutt. Det hjalp heller ikke at jeg fikk diagnosen fibromyalgi oppi alt. Ledda og kroppen skrek ette hvile, å når man da setter seg ned.... tar seg en liten pause fra slankingen, så var kiloene som limt fast igjen.

Garantert for at man syntes synd på seg selv og trøstespiste deretter....

Så man ble jo seende ut deretter til slutt, som dere ser.

Jeg tok til slutt valget om en slankeoperasjon. Gastrisk sleeve endte jeg på.

Den første dagen etter operasjonen, ble jeg liggende å tenke på hva jeg kunne gjøre for å få fortgang i vektnedgangen. Så planen var klar da jeg kom hjem.

Jeg begynte å gå så fort jeg var hjemme igjen.

Fant fort ut at mat kunne jeg ikke lengre trøste meg med. Var den jeg brukte for å få bort alle disse dumme tankene og følelsene. Og den kunne jeg plutselig ikke bruke lengre.

Da ble treningen min beste venn. Trening hver eneste dag. 3-4 toppturer og treningstudio. Opptil 6 timer hver dag.

Vekta bare rant av meg, kunne ikke vert bedre. Ble som en rus.... hver kilo som ble borte, gjorde at jeg følte meg bare bedre og bedre. Jeg elsket det.

Men jeg mistet kontrollen for, veldig fort....

Mat ble min verste fiende og er det enda. Jeg tenker på trening hele tiden 24/7. Og utfører det også nesten hver dag. Bare ikke like inntenst som det kanskje var på det verste. Jeg klarer ikke tanken på å hvile.

Leger, venner og familie er bekymret. Jeg er jo det jeg også. Men manien, altså den sulten etter å bare fortsette. Den er der enda.... og det er fryktelig vanskelig å bare slutte. Er ikke bare å knipse med fingrene å så gjør man det ikke mer. Så enkelt er det ikke.

Det er ikke meg lengre å bare sitte i sofaen å " henge". Et sånt liv vil jeg ikke ha igjen.

Utrolig hvordan en sånn operasjon kan forandre deg, deg som person. Det er ikke noe quick fix å ta et sånt valg. Du må jobbe for den du skal bli uansett. Jeg er enda livredd for at jeg skal gå tilbake til den jeg var.

Angrer ikke et sekund. Men jeg må bli litt mer venn med maten. Noe jeg sliter mer og mer med for hver dag som går.

Kreativitet

Er det flere der ute som liker å være kreative ?

Dette er hobbyen jeg elsker å holde på med. En hobby som holder meg i ro en stund. Jeg elsker å tegne, og jeg har gjordt det siden jeg var ei lita jente.

Man kan få ut mye tanker og følelser når man sitter med en blyant i hånda. Bare drømme seg bort og kose seg.

Har desverre blitt litt liten tid til denne hobbyen i det siste. Men det er kunn min egen feil. Når trening og matproblemene har tatt helt overhånd.

Klarer desverre ikke å konsentrere meg om så mye i gangen.

Jeg har lenge tenkt på å plukke opp den blyanten igjen, spesielt nå i det siste. Men blir nå bare med tanken. 

Elsker hekling også..... men har blitt mindre og mindre tid til den hobbyen også.

Ser frem til den dagen jeg har fått mitt lille hode på rette plassen igjen. Da skal jeg fortsette med dette.

Har desverre bare et bilde av hekle prosjektene mine. Har faktisk glemt å tatt bilde av di andre. Hukommelse.... hva er det ?

Venner er tingen

Dagen i dag ble så utrolig mye bedre enn jeg trodde den kom til å bli.

Jeg var fryktelig nedfor i morges, og kjente at alt bare vokste over hode på meg.

Heldigvis så viste jeg at jeg skulle være sammen med disse to snuppene mestparten av dagen. Mye latter, litt seriøs prat, litt useriøs prat og mel søl everywhere.... spesielt der det ikke hører hjemme. Er ikke bare bare å bake potetlefser.

Svarte klær til denne typen baking egner seg ikke.

Men skikkelig koselig var det.

Sånne venner som disse to må man lete lenge etter. Vi har hatt våre fighter, men finner bestandig tilbake til hverandre igjen. To som man kan være fult og helt seg selv sammen med. To som stiller opp tvert du trenger dem.

  Gode venner skal man ta vare på <3

     Takk for at jeg har dere snupper.

Hvorfor psykolog

Ja jo jeg er faktisk på den toppen igjen... sorry. Men det er en grunn.... Beste plassen å lufte hode på.

Jo altså psykolog.... husker første gangen det ble nevnt i mitt tilfelle. Jeg husker hvor sint jeg ble. Skikkelig sint. Så sint at jeg faktisk måtte hjem å tenke på det.

Det som gikk oppi topplokket var... hvem jeg, hvorfor, jeg trenger det ikke, ikke sjangs, ingen får meg dit, om di så bruker makt....

Men.... jeg fikk noen dager på meg og fant ut at jeg kunne jo kanskje prøve. Det er jo ikke sånn at jeg er gal. Jeg trenger bare noen å kanskje åpne meg til.

Det ble nå så jeg til slutt takket ja.... husker hvor redd, spent og urolig jeg var den første gang. Du sitter der på venterommet alene. Ser for deg denne personen og har mest lyst til å løpe hjem igjen. Men jeg ble sittende....

Jeg ble ikke mindre redd eller skal jeg si opprørt når jeg fikk se denne personen. Ved første øyekast så gikk det gjennom hode mitt ( du kan da umulig være den jeg skal prate med ).   La oss si man skal ALDRI dømme etter hvordan folk kler seg eller ser ut. AlDRI..

Jeg var hos denne personen en stund. Men det ble liksom ikke nok. Så jeg fikk tildelt en ny en. Det var som å komme til himmelen med en gang. Kunne ikke vert bedre match..

For snart 3 uker siden ble hun syk... jeg skulle egentlig til henne denne dagen. Derfor jeg husker at det er så lenge siden. Jeg har ikke hørt noe eller snakket med henne siden. Og må jo innrømme.... jeg som ALDRI skulle snakke med en psykolog. Jo jeg savner henne. Veldig. 

Det er rart når man endelig begynner å få ting på gli, rette opp i litt rot. Så er det plutselig borte. Jeg er ikke den som tørr å ta telefonen. Ja for å bare høre om hun er der. Så her går man nå da, å bare venter....

Men poenget mitt er... vær aldri redd for å ta i mot LITT ekstra hjelp. Det er trykt og godt å vite at noen er der for deg.

Nordafor <3

Kjenner jeg savner alt ved mine hjemmlige trakter akkuart nå. Hjem til foreldre og søsken. Og ikke minst andre i slekta, som søskenbarn, tanter, onkler, bestefar..... ja masse liv og røre.

Det er jo høstferie og her sitter vi... eller jeg og Aron. Resten av ungeneflokken min er sammen med sin pappa. Kan garantere at di koser seg, å det er jeg veldig glad for.

Men husker vi var på sleneset i fjord på denne tia, vi leide oss ei hytte på øya. Og vi hadde ei knall kos uke. Uten masse tjas og mas. Bare stå opp hver dag å kose oss. Med masse turer og sammen med masse folk.

Ei meeeeget flat øy. Men går ann å finne på masse alikevel.

Man finner roa på den øya, altså man har nesten ikke noe valg. Den er flat.... :-) finnes ikke noe høye fjell å ta stor trimmen på. Men man har havet, en plass som jeg synes er det beste med alt. Bare lukta er himmelsk. Fikk prøve meg på paddling i sommer. Skal prøve det igjen neste gang jeg kommer meg dit. For det var en herlig opplevelse. Man får sett alt rundt seg på en helt annen måte, en når du sitter i en stor bråkete motorbåt.

Jeg savner familien og di gode stundene man har. Med spill, prat, samhørighet.... vi skulle vert der nå. Ja det var egentlig min store plan. Men bilen min var slettes ikke enig. Kan garantere at den ville at jeg skulle holde meg hjemme denne høstferien. Det er jeg sikker på. Aldri frisk den :-)

Da får jeg nyte noen fine bilder som ble tatt i fjord til samme tid.

En finere plass skal man lete lenge etter. Sjelefreden finner man der. Det kan jeg garantere.

Alt for familien

Det skal sies.... at uansett hvor tung en dag kan være. Så har jeg aldri problemer med å være der for familien min. Jeg gjør absolutt alt for dem, uansett hva.

Man må ha det litt morsomt innimellom, bare glemme litt. Det vi pleier å gjøre da... er nemlig å bake. Så det gjorde vi i går. Vi bakte, tøyset og snakket masse.

Jeg kan ikke bare ha kjipe innlegg, da blir dere helt sikkert lei av meg. <3 så her kommer det litt bilder av vår kose dag.

Sånne dager skal mann gjemme i hjerte sitt, og tenke på når man har sine dårlige dager.

Jeg elsker disse stundene, bare så synd at to av mine lykketroll desverre manglet.

Ha en fantastisk dag alle sammen. Gla i hver og en av dere. Og tusen takk for at dere tar dere tid til å lese det lille meg skriver.

Still gjerne spørsmål hvis det er noe dere har lyst til å vite. :-) klemz

Da var det her

Da var det her, det jeg har gått å ventet på...

Jeg vet ikke helt enda hva jeg syns om dette. Kjenner jeg er spent, nervøs og kanskje biiiiitte litt redd.

Jeg fikk det i posten i går. Fant det etter at jeg hadde vert på en super herlig tur sammen med den herlige gjengen. Gjengen som gjør dagene litt lettere.

Viste ikke hva jeg ville finne inni den konvolutten.... er bare en time til inntaks samtale i første omgang. Og ikke før den 4 november ! Men det er i gang nå.

Var ikke helt sikker på hva jeg følte og tenkte med en gang. Men fikk nå svart på 1001 rare spørsmål, å så måtte jeg bare springe å legge det i postkassen før jeg ombestemte meg.  Tro du meg det ble noen runder frem og tilbake før svar brevet havnet der det skulle.

Men nå har jeg gjordt det, og det er i gang. Kjenner jeg meg glad.... ? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg tenker akkurat nå.

Jo jeg tenker mest på.... hva har jeg egentlig rotet meg selv oppi. Hvorfor har man ikke mer vett oppi hode. Det er jo BARE å spise. Er det ikke ? Jo sikkert. Men...... det er et men der. Og det kommer jeg desverre ikke bort i fra.

Fikk en god å lang samtale med min fantastiske datter i går kveld. Så nå vet jeg i hvertfall, at her skal det kjempes. Nå er det bare å håpe at man får plassen.

Det er jo ikke sikkert det heller.

Tykktrollet !!!!!!!

Tykktrollet faktisk......... joda jeg har besøk av det i dag. Et stort å ekkelt tykt troll.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg føler det sånn i dag. Kanskje for at jeg ikke har trent nok i det siste, og føler jeg har spist alt for mye.

Eller er det kanskje bare rett å slett for at hode ikke henger med på all denne kroppslige forandringen.

Jeg for min del, ser i hvertfall den jenta jeg var for ja ca. 1 år siden. Jenta som da var 123 kilo!!!!! Tenkt det.......!!! Ja så tung har faktisk jeg vert. Men hvorfor ser jeg den jenta i speilet når jeg våkner om morgenen ? Jeg aner ikke....

Å så hjelper det ikke heller at disse små skulder kompisene mine, står å krangler på hver sin skulder heller. Den fikk overtaket igjen den som roper høyest. Nemlig den som har bestemt at jeg SKAL ut på tur igjen i dag.

Ja for det skal jeg faktisk.....

En tur sammen med to av mine beste venner. Er bedre å dra sammen med noen. Ja for da blir det ikke sånne turer der man presser seg totalt. Da går jeg i deres tempo, og faktisk bare nyter turen.

Jeg er så takknemlig for at mine venner, enda orker å ha noe med meg å gjøre. Jeg har jo ikke akkurat bare små problemer. Så at di holder ut det klarer jeg nesten ikke å forstå. Di har sagt sitt og di har mast fælt på meg. Og jeg har egentlig til nå bare børstet deres meninger bort. Men enda så er di der. Di holder ut og tar meg med.

Jeg setter sånn enorm pris på at di bryr seg. Selv om jeg ikke hører.

Jeg er fullstendig klar over, at jeg ikke trenger å holde på sånn som dette. Men hvordan klarer man å bare slutte... ?

Ny plass, ny start.

Ble liggende å tenke igjen i natt..... var vel egentlig ikke noe nytt til meg å være. Jeg er en tenker og har nok bestandig vert det.

Jeg har jo tatt det skrittet etter mye om å men. Ja det skrittet at jeg håper å bli lagt inn på grunn av spiseforstyrrelsen. Få hjelp til se det som er rett og lære litt. Men så har jeg fått høre, at det faktisk ikke er sikkert at jeg er syk nok til å få plassen.

Da tenker jeg.... når er man syk nok. Jeg VET at jeg er det. Men hvordan kan andre dømme og si det at man ikke er det.

Min største skrekk her nå. Ja det er faktisk nettopp det, at det skal stå at jeg ikke er syk nok, i det brevet jeg går å venter på. Hvorfor skal det være sånn. At når man endelig tar det skrittet, så er det ikke sikkert man får den hjelpa man trenger.

Hva gjør en person som er syk da, når den personen får det svaret. Tenker den at.... ( ja da er jeg vel frisk nok å, kan fortsette som før), (eller trør den på for å faktisk få den plassen),( kjemper alene for å bli frisk) jeg aner ikke. Men kjenner at det skremmer meg litt.

Hva må egentlig til for å være syk nok.... ?

Nå higer jeg etter å få på meg turklærne mine. Komme meg opp få fjellet, å få sortert tankene mine. Missliker sterkt å gå sånn å vente.... blir liksom ikke mindre stressa eller tankefull.

Angst

Angst er noe mange sliter med. Den kan være vondt å vanskelig å leve med alene. Jeg har hatt angst i mange år.

Den følelsen av å være redd små ting,  som man egentlig ikke trenger å være  redd for. Men alikevel så er man det.

Den følelsen når man legger seg om kveldene, og veggene bare smadrer deg helt, sluker deg, trykker deg flat, klemmer luften ut av deg og lammer deg helt. Følelsen av å bli kvalt.... der du får sånn panikk at pusten går i raske hiv. Du vet ikke hvor du skal gjøre av deg, du vil løpe, løpe med alt du har av krefter for å komme deg bort. Men du er låst fast....

Angsten min slår til for fult..... når jeg føler at jeg har gjordt alt for lite. Sitter jeg for mye kommer angsten, går jeg får lite kommer den, trener jeg for lite kommer den, tenker jeg på mat ja da også.... og ikke minst tanken på å bli tykk igjen.

Det er som hjertet eksplodere.... man tror seriøst man får hjertefeil, kaldsvetter og blir skikkelig kvalm. Den er så intens.... Men får jeg gjordt alt jeg skal/føler jeg må så klarer man å holde det i sjakk.

Hjelp får jeg og ting blir sakte men sikkert bedre. Man må bare finne di få tingene som gjør at man klarer å finne roa. Lære seg å kjenne tegna når angsten bygger seg opp. Rett å slett kjempe mot det som gir deg angst. Vet det ikke er enkelt. Men det går ann å få det litt bedre, bare man tar tia til hjelp <3 og ikke minst får den rette hjelpa, fra mennesker rundt deg.

Samhørighet

Samhørighet..... det er godt å ha venner og familie, som er der når man virkelig trenger dem. Som bryr seg. Gir deg en klem når du trenger den som mest. Noen å snakke med når det topper seg helt.

Er så godt når alle vet...... man slipper å gjemme på ting alene. Holde på ting som gjør at man blir sykere. Vi som familie har blitt enda sterkere etter at vi begynte å snakke sammen.

Man slipper å være sinte, frustrerte, lei seg..... det er enklere å jobbe mot det som er bra, ja når man ikke er alene.

Jeg angrer ikke en dag på at jeg begynte å blogge. Jeg er så takknemlig for alle som orker å bry seg, som orker å lese, som sender meg alle di fine meldingene. Mennesker som også sliter, takker meg, lille meg. Jeg blir helt overveldet.

Er noen få som har sagt at jeg ikke må gjøre dette. Men jeg føler at dette gir meg så utrolig mye. Det gir meg masse å få alt ut. Jeg kan ikke få takket dere nok, dere som leser. Jeg skulle gitt dere en klem alle sammen. Men dere må tenke som så, dere varmer hjertet mitt i disse dager.

Love you folkens <3

Spiseforstyrrelse

Et litt ømt tema. Først og fremst, beklager det dårlige bildet. Et gammelt bilde. På det bildet har du meg da jeg var nesten på det største.... jeg var større.

På den tiden der brukte jeg mat som min største trøst. Jeg spiste alt jeg kunne komme over for å stenge ute alle følelser. Altså spiste i stede for å føle. Fikk da resultatet der etter.

Mat har bestandig vert en bra ting i livet mitt, elsket å bake og teste ut spennende middags sortert. Og ikke minst å få spise det.

Men det endte i en skrantende helse. Altså jeg måtte til slutt ta et tak for å gjøre noe med det. Kunne ikke bli større for jeg ble bare dårligere og dårligere helse messig. Og jeg ville jo være en mor som greide å leke og herje med ungene.

Grunnet vekta så klarte jeg ikke å trene så alt for mye. Så det endte med at jeg fikk innvilget en slankeoperasjon til slutt. Yeeees tenkte jeg. Det beste valget jeg noen gang har tatt. For nå skal jeg bli tynn.

Men..... joda tynn ble jeg jo. Og nå har alt snudd. Jeg kan ikke lengre kose meg med den maten, altså få bort alle disse følelsene mine med å drukne meg i mat fatet. Det er ikke kos å spise lengre. Jeg savner faktisk det å kan trykke innpå. Jeg savner å be inn den fine gjengen med venner, på god mat og drikke. Jeg har ingen problemer med å lage den maten. Men føler ingen glede ved det lengre.

Så da har jeg funnet noe annet som gleder meg. Som får bort alle disse følelsene. Nemlig trening. Masse masse trening. Hele dagen lang.

Men dere kan tenke dere at når man får i seg maks 3 knekkebrød med bittelitt pålegg, en smak av middagen og kanskje en yougurt i løpet av dagen. Så blir det fort alt for lite. I hvertfall når man trener hele dagen.

Jeg skulle gjerne ha sluttet. Men hva gjør jeg med følelsene da ? Ja jeg har fått en spiseforstyrrelse. Og ja jeg har tatt motet til meg og bedt om hjelp for å komme over dette. Men det tar tid. Så veldig veldig lang tid.

Er i skrivende stund på tur til byen, skal på kontroll. Gruer meg veldig, for jeg vet at jeg langt i fra har vert flink. Jeg lovet dyrt og hellig sist jeg var der at jeg ikke skulle gå ned i vekt til neste gang. Men det har jeg nok ikke klart å holde.

Men alt i alt vi skal stå sammen og klare dette til slutt. Jeg lover.

Folk som ikke forstår

Å få folk til å forstå, ja det er ikke like enkelt bestandig

Mange har i mange mange år sett på meg som den blide, positive, og sterke personen. Jeg har bestandig måtte lære meg alene å komme meg opp på bena igjen, når det har herjet som verst i rundt meg. Så man må nesten bli en annen enn den man i utgangspunktet er. Man beskytter seg selv.....

Det kan fort bli en dum greie å skjule den man egentlig er. Å ikke minst holde på ting. Begret renner over til slutt.

Jeg startet denne bloggen for å få rensket systemet. Ja få tømt meg litt og ikke minst for å få folk til å forstå. Og jeg er klar over at med det jeg skriver så kan det også komme negative kommentarer. Alle har sine meninger. Det forstår jeg. Men jeg gjør dette for meg. Og for at jeg skal slippe å ha alt dette negative inni meg. Jeg blir et bedre menneske og en bedre mamma for mine små, når jeg slipper å gå å holde alt inni meg.

Barna skal slippe å se meg trist å lei. For nå skal det kjempes!

Negative kommentarer når man er så sårbar som nå. Ja det kan gjøre at alt faller i grus på et blunk. Heldigvis så har man di få positive tingene som overstiger det negative. Det gjør at man kjemper på videre.

Er lov å komme med spørsmål, hvis noen ønsker det. ? Og kanskje tips til noe dere har lyst til å vite. Ha en fin dag alle sammen. For det har jeg bestemt meg for at jeg skal ha i dag. I hvertfall en så bra dag som mulig.

Surrehode

Ja det å ha fibromyalgi trenger slettes ikke å være enkelt. I dag syntes jeg faktisk synd på ungene.

Man legger seg om kvelden og har neste dag så klar, som det går ann å få den. Jeg er så glemsk at det nesten er skummelt. For jeg trodde VIRKELIG at jeg hadde alt klart.

Klokka ringer, jeg hiver meg opp av senga..... eller ok da... ruller meg ut av senga og stavrer meg opp med mye om og men. Knekke litt her og knekke litt der. Og noe tøy og bøy, så løsner det nå litt om ikke annet. Utrolig hva man får til når man bare må. Jeg må sette klokka på ringing tiiiidlig. Altså bare for å faktisk være så pass våken, at jeg ikke ser ungene dobbelt opp. Og ikke minst så pass myk i ledda at jeg klarer å karre meg ned trappa. Ja så ille er det faktisk...

Men men..... nok om det. Jeg fikk nå omsider opp noen trøtte og små grinete unger. Altså hele 4 stk. Stresser på oss klær og fikser det som skal være med både til skole og barnehage. 3 av dem kan ta bussen til skolen. Men di elsker å sitte på i bilen, når jeg nå likevel må kjøre minsten i barnehagen. Det resulterer i at vi må litt tidliger opp en vanlig.

Dere skjønner tegninga.... Alle disse trøtte og stressa karene halser avgårde tidlig, i full fart. Sikkert glemt halv parten som egentlig skulle vert med. Men kom nå frem. Får ungene ut av bilen og stormer inn i barnehagen. Bare for å komme på at det er planleggingsdag !

Ja ja rotehode, der har du meg. Lappen henger på veggen hjemme, der det står svart på hvitt at det var i dag det var planleggings dag. Og jeg leste den i går kveld før jeg la meg, så det så ! Men hva hjelper det når alt er glemt når jeg står opp igjen dagen etterpå. Skal begynne å sette sånn gule lapper i panna, ja så pass at jeg husker....

3 skole unger som ikke var helt imponert. Men minsten var stor fornøyd med å få bli med hjem igjen.

Tanker

Hvorfor skal vi fylles med alle disse tankene? hode er liksom på høygir hele tiden.

Man får da aldri slappet helt av.

Hode gjør mange gang at jeg kan bli liggende hele natta å bare vri meg, det surrer å går. Får liksom ikke fred.

Man tenker på barna, fremtiden, økonomi, helse, nye ting som skal skje. Ja alt..... mye kan virke skummelt og mye kan også være bra.

Men sånn som meg nå for tiden, nå surrer disse vonde tankene litt for mye. Ja di tar helt overhånd. Alt dette nye som står fremom meg, det skremmer vettet av meg. Og holder meg våken nesten hele natta.

Jeg er så utrolig spent på hva fremtiden vil bringe. Blir det bra til slutt. Eller blir det like mye kaos som det er oppi topplokket. Jeg blir så sliten av all denne tenkingen. Men slipper man noen gang fra det ?

Nei jeg tror desverre ikke det. Typen pleier å si " det er bare å legge alt bort å slappe helt av " men så enkelt kan det da ikke være, eller ?

Hvorfor er man utruster med dette hode når det bare skal lage trøbbel. Jeg vil bare sove ei hel natt og ha en dag fri fra tanker. Bare en dag. Er det virkelig for mye å forlange. Bare litt fred og ro.

Datter

Min utrolige, fantastiske og nydelige datter er min største motivator. Hadde det ikke vert for henne så hadde jeg helt sikkert ikke tatt motet til meg å startet denne bloggen.

Hun er den sterkeste personen jeg kjenner, med det største og fineste hjerte som finnes. Ei jente som har slitt med angst problemer i en lengre periode, men som alikevel finner frem sin indre styrke for å hjelpe og ikke minst se andre. Den tøffeste jenta som gjerne tropper opp på rektors kontor å sier i fra hvis noe er ugreit.

Det er titt og ofte nå i det siste at jeg føler at jeg har sviktet som mor. Jeg står på og er med dem på alt som må og skal gjøres. Men må nok innrømme at dette tempoet jeg holder for tiden helt sikkert ikke går i lengden. Den jenta leser meg som en åpen bok. Jeg trenger ikke en gang å si at jeg er sliten, for hun ser det. Hun hjelper til med et smil om munnen bestandig. Enda jeg vet innerst inne at alt dette som hun gjør, skulle hun egentlig ha sluppet å gjøre. Hadde bare alt vert bra.

Den jenta har en evne til å få alt til å bli så mye bedre, enda hun sliter med sitt. Jeg prøver så godt jeg kan med å hjelpe henne når hun har det som verst. Men det er jaggu ikke enkelt når man sliter selv. Vil så gjerne være der for henne hele tiden.

Det finnes ikke noe værre enn den dårlige samvittigheten man får ovenfor sine barn. Når man som en voksen ikke klarer å ta seg sammen.

Jeg ser virkelig frem til den dagen jeg får den hjelpa jeg trenger. Sånn at jeg virkelig kan stille opp. Og ikke minst være frisk.

Fjellet lokker

Når fjellet lokker mer enn noe annet.

Jeg kan nesten ikke sette meg i bilen eller se ut av vinduet uten å tenke.... jeg må gå meg en tur. Det river og sliter i meg hver eneste dag. Jeg klarer bare ikke å sitte i ro lengre.

Det er som en gigantisk magnet som bare suger meg til seg.

Det første jeg tenker på når jeg står opp og det siste jeg tenker på før jeg legger meg. I søvne drømmer jeg løypene jeg skal gå dagen etterpå. Så om morgenen er det bare å stå opp, hive på seg turklærne og halse avgårde. Jeg kommer meg liksom ikke fort nok ut døra.

Sitter jeg i ro, i toppen 3 dager så holder jeg på å bli sprø. Det er som man har tusen maur i kroppen. En sånn uro som er så inntens at man klarer ikke å la være lengre. Jeg føler meg feit og ekkel. Føler alle glaner på meg. Ord som setter seg fast oppi hode som.... herregud sitter hun i ro lengre nå så blir hun som hun var før, se på den feite ræva......ja dere skjønner tegninga.

Disse to som sitter på skuldrene mine konstant å krangler, ja di skulle man ha kneblet for lenge siden. Den ene bitte lille saken som så vidt klarer å mumle ut det den mener, og den andre store karen som virkelig tråkker over alt og alle. Han vinner stort sett enda.

Jeg kjemper hver dag, hver eneste dag. Men havner nå på den ene toppen etter den andre stort sett hver dag. Jeg klarer ikke å la være.

Det er fantastisk å gå turer, det er ikke det. Naturen er det fineste vi har. Men for meg, blir det litt for mye akkurat nå. Jeg får en indre ro når jeg har gått så og så mye. Og fjellet i seg selv er som medisin for meg. Jeg kan være der i times vis å føle fred.

Helt til jeg kommer hjem, og føler meg råtten for at jeg er i ro.

Bak smilet

Et smil kan si så mye og samtidig så alt for lite.

Et smil kan gjøre deg så uendelig glad.

Et smil kan kan gjøre dagen så mye letter til en som trenger det.

Men det smilet kan også skjule så uendelig masse. Utrolig hvor sterk, fresh og ja glad å lykkelig man kan se ut med det lure smilet rundt munnen. Men er man bestandig alt det der ?

Det er utrolig hvor godt man kan gjemme seg bak det. Late som alt er så greit. Man får bestandig høre.... er du bestandig så blid... du smiler jo alltid...du må jo ha det kjempe bra.... er ikke noe som feiler deg.

Ikke en gang leger og psykologer tror på deg,  når du har klart å lære deg til å skjule deg bak det fine smilet. Din måte å beskytte deg selv på. Ja for ingen trenger å vite.

Egentlig gjør alt så vondt, så uendelig vondt... man skulle hatt det så utrolig godt. Men alikevel er hver eneste dag en stor kamp.

Derfor har man lært å klistre på seg det smilet. Det gjør at man kommer seg gjennom dagen.

Redsel

Min verste fiende eller mìn beste venn.....

Man må vel bare innrømme at den er min verste fiende i disse dager. Den står der så fint å gjør hån av meg hver morgen, ettermiddag og kveld.

Hvorfor må jeg absolutt på den hver eneste dag..... aner ikke. Det har bare blitt sånn. Det var en fantastisk følelse hver gang jeg gikk på den å tallet ble mindre og mindre.

Det skulle vel egentlig vert stopp på den hungeren etter å få et mindre tall for leeeenge siden, men.... den er der enda. Når man står opp om morgenen, så er den den første jeg tester ut. Er tallet mindre så er den dagen super. Men... er det andre veien, noen få gram opp... Ja da.. huff. Da er jeg nesten ikke levlig med den dagen.

Da begynner mitt lille hode å planlegge hva man må gjøre for å få bort di få gramma. Hvor mange turer skal man gå, hvor mange skritt må mann ha, hvor lite/mye kan jeg spise den dagen...

Den ender med lange turer som regel hver eneste dag. Og mengde mat i forholdt til det man gjør om dagene, blir som regel alt for lite.

Det er skummelt å tenke på er hvor fort alt kan spinne helt ut av kontroll, uten at man selv tenker over det. Før det har kommet til et punkt der man plutselig våkner og innser at man trenger hjelp. Men er det egentlig så enkelt for en som er syk å ta i mot den hjelpa egentlig ?

Jeg tror ikke det..... jeg merker at alt inni meg i hvertfall slåss med nebb å klør. Noen dager vil jeg og andre dager ikke. For hvem vil nå legge på seg igjen når man ENDELIG har klart det motsatte. Det føles feil. Samtidig som man innerst inne må. I hvertfall for å fungere i hverdagen med familien, og det man ellers må gjøre på en vanlig hverdag.

Veien tilbake

Mitt navn er Cecilie Therese kristiansen. Født i sandnessjøen og oppvokst på Vevelstad. Flyttet til trøndelag da jeg fylte 17. Er nå 33. Har samboer og 4 fantastiske unger. Ble i 2016 diagnosert med fibromyalgi og har også nå en periode slitt med spiseforstyrrelse.

Hadde lyst til å starte en blogg for å få ut litt tanker og fortelle litt om veien videre for å bli frisk spesielt fra spiseforstyrrelsen.

Det blir fort en hel familie som lider når en av deres nærmeste ikke har det bra. Jeg føler meg tidvis/ofte som en dårlig mor. Man vil som oftes gjøre alt man kan for familien. Men når man er syke så er det ikke bestandig like lett. Det skal sies at jeg etter mye om og men endelig har takket ja til mer hjelp for å komme gjennom dette.

Litt om hvordan det hele startet. Har vert overvektig i mange mange år. Det å trene var et ork, jeg klarte ikke grunnet store muskel og ledd smerter. Gikk inn og ut fra legen nesten hele tiden. Det ble snakk om en eventuelt slankeoperasjon, når daværende lege mente jeg hadde så mye vondt grunnet vekta. Men der og da var det noe jeg ikke kunne tenke meg. Det tok helt av da jeg en dag dro til legen etter mye plager igjen, og da fikk beskjeden om at jeg ikke trengte å komme tilbake før jeg hadde slanket meg.

Den dagen byttet jeg lege. Jeg viste at dette ikke "bare" handlet om vekta. Fikk en ny en og endelig ble jeg henvist videre. Der ble jeg hørt. Da fikk jeg vite at jeg har fibromyalgi. Selv om man er overvektig så kan det faktisk være noe som feiler deg.

Men til syvende og sist så viste jeg jo at vekta mi ikke gjorde ting bedre. Så... det endte til slutt med at jeg tok en slankeoperasjon. Etter mye tenking frem og tilbake.

Kanskje mange ser på det som en "enkel" løsning.... noe det IKKE er. Jeg står for det valget jeg tok. Man må jobbe for å gå ned i vekt etter å gjordt noe sånt også. Det gjør seg ikke helt selv.

Den dagen jeg våknet opp i sykehus sengen etter å fått tatt den operasjonen, så bestemte jeg meg for at nå, JA NÅ..... skal jeg begynne å trene med en gang jeg kom hjem. Begynte å gå i det små, så ble det trenings studio. Og nå går jeg mest parten av dagen. Det ble fort en slags mani. Jeg bare MÅ.... vekta gikk fort nedover. Kanskje litt for fort. Det gikk helt av skaftet til slutt. Helt til en dag jeg begynte så smått å innse at jeg trenger hjelp. For første gang i mitt liv, så var det enkelt å gå ned i vekt. Litt FOR enkelt kanskje.

Har nå begynt å få en del støtte personer rundt meg. Men ting har tatt veldig langt tid i fra da jeg begynte å be om hjelp til nå. Så vekt problemene har blitt så ille at jeg nå har fått enn diagnose Anorexia nervosa, ja tror det var det di sa det het.

Tenkte jeg kunne bruke bloggen til å fortelle litt om veien videre, og ikke minst for å få ut litt tanker.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » April 2014
hits