Skjønnheten og udyret

Hvordan skal jeg starte dette innlegget. Det hele begynner vel sånn som dette. 

Da jeg vokste opp, var jeg ei livlig jente med langt mørkt hår, full av liv, slank, ikke bestandig snill, men som oftes veldig hjelpsom. Jeg elsket livet, og jeg levde det til det fulle. Gjorde som regel det jeg hadde lyst til, når jeg hadde lyst til det. Selv om jeg ikke hadde lov bestandig. Jeg var kanskje ikke den ekleste å ta hånd om, men jeg ville ingen noe vondt. Jeg vokste nå opp til slutt og ble da ganske så normal, tror jeg. 

Men ingen vet hvordan livet blir, og hvor forandret man kan bli. 

Jeg ble voksen til slutt, fikk barn og ble roligere. Kanskje litt for rolig. For jeg begynte å legge på meg. Jeg trivdes ikke der vi bodde, jeg og min tidligere samboer. Så jeg satt mye inne, og var veldig deprimert. Kjente ikke så mange heller. Vi bodde i byen (Trondheim), men det var ikke meg. Jeg elsket landet, havet, fjellet.... ikke denne store byen. Den gjorde meg nervøs. Så da satt jeg inne da. Jeg ble større og større, og mistrivdes mer og mer. Jeg ble til slutt tykk.

Jeg fikk mange stygge kommentarer fra masse forskjellige mennesker. Sånt som feita, tykkræv, fleskberg og mye mye mer. Men det såret mest, og få høre sånt som flytt den feite ræva di, hun passer ikke i den stolen der, du kan da aldri kjøpe deg fine klær, nå må du slutte å spise.... ja dere skjønner hva jeg mener. Et uhyre i manges øyne. Av og til mine egne også. 

Men så bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Først og fremst med å slanke meg på egenhånd. Jeg klarte å gå ned masse. Men klarte aldri og holde det der. Så valget endte til slutt på en slankeoperasjon. og sakte men sikkert, så ble jeg den jeg var, da jeg var yngre. Ja ja kanskje ikke sakte og sikkert. Men jeg ble den personen som var slank, full av fart.....Ja jeg trodde jeg ble meg igjen. Den som ofte ble kalt en skjønnhet, den som var fin, noe å se på. Ikke den som var stygg og tykk.

Nå kommer jeg aldri til å kalle meg selv fin eller noe form for en skjønnhet. For det har jeg aldri vert, og kommer heller aldri til å bli det. Jeg sier bare hva folk ser, sier og tenker, og hva jeg har hørt. 

Men det som er, er at jeg savner uhyret, jeg savner meg. For det var da, jeg var den jeg er. Jeg liker meg selv enda mindre nå, enn jeg gjorde før. Hvorfor er det sånn. Hvorfor savner jeg den tykke meg ? Jo for da hadde jeg en ro, og jeg viste hvem jeg var. Men jeg ble påvirket av andre. og jeg trodde at livet skulle bli så mye bedre, bare jeg ble slank igjen. Utrolig hvor fort livet kan snu, bare på grunn av noen få ord. Ord kan ødelegge så utrolig mye. 

Derfor prøver jeg, å lære ungene mine. at di aldri skal dømme etter utsende. Prøver heller å bli kjent med personen, personen som er på innsiden. Se hjertet, lytt og pass på, uansett prøv å ikke si noe som sårer. For et ord, kan feste seg, og aldri mer forsvinne. 

Ting blir sikkert bedre, når jeg bare får litt kontroll på ting. Kanskje finner jeg meg igjen, etter vert. Det er i vertfall mitt mål. Like meg selv. Finne litt selvtillit. Finne meg.

#mennesker #psyke #psykisk #kropp #helse #blogg #blogger #bloggere #bloggerne #bloggnorge #foto #fotografi #naturfoto #hobbyfotograf

25 kommentarer

Rørende og godt innlegg. Lykke til på reisen, jeg kjenner meg igjen

Jeg synes ikke du så tjukk ut på det første bildet, synes det var normal :) også smilte du.

Men synes du er en skjønnhet jeg. Nå Kom jeg inn på bloggen din fra blogg.no appen. Skjønnhet har ikke noe å si med utseende, men hvordan vi er Som personer. Det indre:)

Anonym: Å tusen takk snill du <3 Det er det indre som teller <3

Rørende innlegg. Kjenner meg igjen med å ikke trives i egen kropp, men jeg har lært meg å gjøre det beste med situasjonen. Selv om jeg skulle ønske at jeg hadde motivasjonen til å være mer aktiv å spise litt smartere.

Lise: Takk <3 Det er ikke enkelt og ikke trives med sin egen kropp. Så flink du er <3

Så fint beskrevet, vakre! Reflektert og fint. Du finner helt sikkert ut av det!

Nyt søndagen. :)))

Ei_heks: Å så god du er <3 Tusen takk <3 Skal prøve å finne ut av det, gjøre mitt beste. Må ha en fin søndag du også. Klem :-)

Rørende innlegg av deg. Utseende teller ingenting. Det er det indre og personligheten som teller. Sterkt og lese. Synes du er tøff som tørr å skrive om det så alle kan lese det . Girl power

Katrine: Tusen takk fine du <3 Ord kan ødelegge så utrolig mye, dessverre <3 Godt å få det frem. Sånn at andre kanskje tenker seg om, før di sier noe som kan såre mer enn man tror.

Sterkt og rørende innlegg av deg. Det er så sant. En må finne seg selv først.... det går ikke på str. men å være fornøyd med livet..... Tøft å skrive - Sender en god klem over til deg.....

stavangerinmyheart: Uff ja <3 Takk snill du<3

rørende innlegget <3

Ja ord kan ødelegge mye, og særlig onde, stygge ord...ish...Men du må huske at du hadde det ikke godt inni deg heller..da du var større...Som du skriver..du misstrivdes, og hadde det vondt..så du må ikke ønske deg tilbake dit..du må finne deg selv! en mellomting mellom det du var, og det du er..men uansett...DU er DU..og kroppen er bare skallet vårt...Men jeg skjønner hva du mener....Lykke til..og jeg VET du klarer å finne den du er, og den du trives med etterhvert... ha en god dag!

Toini: Det svaret likte jeg. Du har nok rett i det. Jeg må nok finne meg selv, aller først. Før at resten blir tatt tak i tenker jeg. Er nok der det største problemet ligger. Det er som du sier, jeg trivdes ikke da jeg var stor. Og det gjør jeg ikke nå heller. Men det skal bli. Det er målet <3 klem

Sarah Nazeem

<3

kjempefine bilder av deg <3

nydelig uansett <3

lykke til videre <3

Tøft av deg å dele så åpent og brutalt! Livet handler ikke om å finne sin rette klesstørrelse, men sitt indre vesen og sin beste versjon av seg selv. Lettere sagt enn gjort ja. Stå på, jeg heier på deg! :)

Å takk for det <3 Finner man seg selv, sitt indre, så har man kommet langt tenker jeg. Så nå er det bare å håpe at jeg gjør det etter vert.

Skriv en ny kommentar